To dager på rad nå har jeg blitt oppringt av to forskjellige selgere. Ene skulle selge meg et abbonement på alle årgangene av Donald Duck & Co i nye utgaver i bokform, andre fra Telenor.
Han fra Donald var virkelig snill og høflig. Jeg fikk lagt ut om at jeg hadde kjøpt meg leilighet, og hadde dårlig råd for tiden. Men boken kostet jo bare 135,- Jeg var jo kjempeinteressert… Selvfølgelig. Men jeg måtte jo tenke på det. Og det skulle jeg jo selvfølgelig få lov til. “Jeg sitter her og venter jeg da!” Så gikk det et minutt. Og to. Og tre. Helt stille. Ingen sa noe som helst. Før han prøvde seg med et “da setter jeg deg opp på et sånt et da”. Jeg måtte tenke mer på det. “Oki.” Jeg måtte jo selvfølgelig snakke med min forlovede om saken, og det tok jo sin tid. Fikk ikke lov. Ble for dyrt. “Men et forhold må jo være basert på å gi og ta litt.” Akkurat som om han hadde noe med det å gjøre. Og jeg var fremdeles like interessert. Så det var jo veldig trist at jeg ikke fikk lov. 20 minutter gikk det….
Fra Telenor fikk jeg faktisk en veldig hyggelig og seriøs selger. Han hadde til og med kalkulatoren klar. For nå skulle han spare meg for mange hundrelapper. Det er jo en farlig antagelse å komme med. Spesielt når jeg er i det rette humøret. Og spesielt når man ringer i fra Telenor. Da er pris det siste man bør snakke om. Jeg la ut om abbonementet som jeg “hadde”. Etter litt regning på kalkulatoren, litt overdrevet avrundet hoderegning og litt raskt tempo, gikk jeg fra å ha en telefonregning på 400,- hos Tele2 til nesten 2000,- hos Telenor i mnd. “Ja jeg ser at dette blir jo litt dyrere for deg, så har du vel det fint der du er nå.” Jo takk skal du ha. Velkommen igjen. 25 minutter. Ha det bra. *klikk*
Nei, jeg har ikke dårlig samvittighet. Kanskje litt for å ha fritidsproblemer.
Kommentarer