Han fra Donald var virkelig snill og høflig. Jeg fikk lagt ut om at jeg hadde kjøpt meg leilighet, og hadde dårlig råd for tiden. Men boken kostet jo bare 135,- Jeg var jo kjempeinteressert… Selvfølgelig. Men jeg måtte jo tenke på det. Og det skulle jeg jo selvfølgelig få lov til. “Jeg sitter her og venter jeg da!” Så gikk det et minutt. Og to. Og tre. Helt stille. Ingen sa noe som helst. Før han prøvde seg med et “da setter jeg deg opp på et sånt et da”. Jeg måtte tenke mer på det. “Oki.” Jeg måtte jo selvfølgelig snakke med min forlovede om saken, og det tok jo sin tid. Fikk ikke lov. Ble for dyrt. “Men et forhold må jo være basert på å gi og ta litt.” Akkurat som om han hadde noe med det å gjøre. Og jeg var fremdeles like interessert. Så det var jo veldig trist at jeg ikke fikk lov. 20 minutter gikk det….

Fra Telenor fikk jeg faktisk en veldig hyggelig og seriøs selger. Han hadde til og med kalkulatoren klar. For nå skulle han spare meg for mange hundrelapper. Det er jo en farlig antagelse å komme med. Spesielt når jeg er i det rette humøret. Og spesielt når man ringer i fra Telenor. Da er pris det siste man bør snakke om. Jeg la ut om abbonementet som jeg “hadde”. Etter litt regning på kalkulatoren, litt overdrevet avrundet hoderegning og litt raskt tempo, gikk jeg fra å ha en telefonregning på 400,- hos Tele2 til nesten 2000,- hos Telenor i mnd. “Ja jeg ser at dette blir jo litt dyrere for deg, så har du vel det fint der du er nå.” Jo takk skal du ha. Velkommen igjen. 25 minutter. Ha det bra. *klikk*

Nei, jeg har ikke dårlig samvittighet. Kanskje litt for å ha fritidsproblemer.

Bedrifta var samla,
det var meg og eg.
Eg var der som tilsett,
og sjefen var meg.

Så drakk me og åt,
sjefen og eg.
Eg las eit dikt,
då kosa eg meg.

Sjefen heldt tale,
og skryten fekk eg.
Eg takka for året,
og gav blomar til meg.

Etter desserten gjekk eg frå bordet,
og drog med meg sjefen inn på kontoret.
Eg såg meg i augo, kviskra sjefen i øyra.
Sjefen min smilte, det er slikt han vil høyra.

Eg er nokså lur,
eg veit kva som trengs.
Eg gjekk opp i lønn,
og fekk sjefen til sengs

(Jon Hjørnevik; “I en sofa frå Korea” 2001)

15. mai er datoen som er satt for bryllupet, som blir i Kvinesdal. Klokkeslettet er fremdeles litt usikkert.

Foreløpig er nok Kristin flinkest til å planlegge, så det er bare å henge seg på slep…

hentet fra fjellforum.net i disse snølige tider…

oysteinhannevik@gmail.com – opptatt
oystein.hannevik@gmail.com – opptatt
hannevikoystein@gmail.com – opptatt
hannevik.oystein@gmail.com – opptatt
0ysteinhannevik@gmail.com – opptatt (med nulltall)
0ystein.hannevik@gmail.com – opptatt (med nulltall)

og i følge SSB er det bare 3,2,1 eller 0 som heter Øystein Hannevik i Norge… Hvor bor resten??

Nei, det er ikke jeg som har kjøpt den t-skjorten : P

]]> http://hannevik.no/feed/ 3 http://hannevik.no/ http://hannevik.no/#comments Thu, 08 Oct 2009 13:32:53 +0000 Øystein http://hannevik.no/?p=838 Nå holder Øystein på å blir onkel, uten å løfte en eneste finger. Therese er på sykehuset og visstnok i gang. Dette er driiitspennende!! Og så er jeg akkurat nå hoppende gal eller gla. Samme kan det være, bare alt går bra….